Thea Stabell, skuespiller ved Nationaltheatret og professor ved Statens teaterhøgskole

Foto: Gisle Bjørneby/Nationaltheatret

Kokekunstneren

I 70 minutter står Thea Stabell alene på scenen med en av verdenslitteraturens største klassikere om gjestfrihet.

«Det eneste vi får lov å ta med oss fra vårt jordiske liv, er det vi har gitt bort,» skriver Karen Blixen i Babettes gjestebud. I over tre år har skuespilleren Thea Stabell fremført historien om Babette, den franske flyktningen som bruker hele sin formue på å lage et festmåltid for fattige fiskerbønder i Finnmark på 1800-tallet. I november og desember står Stabell igjen på alene på Nationaltheatrets scene med en forestilling om hvor vanskelig det er å gi og ta i mot gjestfrihet.

Thea Stabell, portrett av Tine Poppe

– Babette er en kunstner, sier Thea Stabell om den franske chefen og flyktningen. Foto: Tine Poppe

MATKUNSTNER. Et fortvilet menneske banker på døren til to eldre søstre i Berlevåg. Hun ber om å få bo hos disse gode menneskene og arbeide for mat og husly. For hun kan lage mat! Men mat betyr ikke noe for søstrene. De lever i et strengt kristent miljø der all nytelse forsakes. Den eneste maten som betyr noe er den de gir i suppespannene til de fattige.
– Babette er en kunstner, sier Thea Stabell.
– En matkunstner. Hun har flyktet fra den blodige Pariserkommunen i 1871 og har lagt bak seg sin identitet som kjøkkensjef ved en av de fineste restaurantene i Paris.

SKILPADDESUPPE. Hos søstrene tilbereder Babette havregrøt og tørket fisk i 14 år. Så vinner Babette en formue i et fransk lotteri. Hun ber om å få lage en ekte fransk middag på dagen menigheten skal feire 100-årsdagen til sin avdøde pastor, søstrenes far. Babette skaffer varer brakt med båt fra Paris: levende fugler, en levende skilpadde, kostbare viner. Menigheten frykter at de har den reneste heksesabbat i vente, og lover hverandre at de verken skal kjenne etter hvordan maten smaker eller kommentere den.
– Men amontillado-sherry til skilpaddesuppen og 25 år gammel Veuve Clicquot-champagne til kaviaren gjør sin virkning, mener Stabell.
– Måltidet forløser noe i de tolv rundt bordet. Mennesker som før har vært i konflikt blir myke og varme og snakker vennlig med hverandre.

"

Dette er ikke en fortelling om at det er hyggelig å spise god mat sammen.

"

USYNLIG. Men ingen tenker på den som har laget maten.
– Bare en general som kommer utenfra – han har tidligere beilet til en av søstrene – gjenkjenner kvaliteten på maten og vinen. Først når gjestene har gått, husker søstrene på Babette, forteller Stabell.
– Hun sitter på kjøkkenet og nipper til restene av burgunderen, en Clos Vougeut 1846, helt utmattet – og er med ett forandret?
– Og vi forstår at hun ikke har laget dette måltidet for de andres skyld, men for sin egen skyld!
– ”Jeg er en stor kunstner,” sier hun. Hun har brukt alt hun eier på å yte sitt ypperste, men ”en stor kunstner er aldri fattig”?
– Og det er poenget i novellen, sier Stabell.
– Det er mange tråder her: ungdomsforelskelsen som ble sviktet, fremmede og innvandrere. Men poenget er at Babette gjør dette fordi hun er kunstner.
– Ikke som en takk for søstrenes gjestfrihet?
– Nei, hun gjør det ene og alene for å uttrykke seg. Hun har vært stum i 14 år. Hun ville skape det hun kunne best. Gjøre sitt ypperste. Det er ikke generøsitet som driver henne, men muligheten til å skape kunst. Men dette blir til en generøs handling. Hun skaper et nådens øyeblikk. Du kan godt kalle det et gjestfrihetens øyeblikk.
– Men fortsatt er Babette like usynlig for de andre?
– «I Paradis vil du henrykke englene», sier den ene søsteren helt til slutt. Men er det noen trøst, da? tenker jeg. Det er vel derfor denne historien har sånn kraft. Dette er ikke en fortelling om at det er hyggelig å spise god mat sammen. Eller om en dame som er så generøs at hun bruker en formue på ett måltid. Nei, det er veldig komplekse krefter som kommer sammen for at et slikt nådens øyeblikk finner sted.

PÅ FELGEN. Da Karen Blixen skrev Babettes gjestebud, hadde hun mistet alt hun eide som baronesse i Afrika.

– Forfatteren var selv på felgen og skrev for et amerikansk magasin for å overleve? 
– Ja, dette er også Karen Blixens egen historie etter at hun kom tilbake til Danmark. Det å være usynlig i sitt eget miljø, det å ikke bli sett, ligger som en elv under det hele. 
– Kjenner du igjen noe hos deg selv i Babette?
– Jeg kjenner følelsen av å være utlending. Være i en kultur som jeg ikke helt tilhører eller forstår. Jeg har amerikansk mor og bodde hele barndommen i utlandet. I USA i tre omganger, i Brussel og i Paris. Som voksen har jeg bodd i Norge i femti år, men jeg føler meg fortsatt som en fremmed fugl.

"

Min kroppsrytme er ikke egnet for norsk selskapelighet.

"

NOE UVENTET. – Hva liker du selv best ved å ha gjester?
– Å lage maten. Planlegge innkjøpene. Dekke et vakkert bord. Og det beste er hvis vi begynner å snakke om ting som er litt overraskende. Ikke om maten, men om noe annet.
– Hva liker du minst ved å ha gjester?
– Jeg klarer ikke å forstå den norske selskapsformen, som handler om å kunne si dagen etterpå: Jeg gikk hjem klokken halv fem om morgenen! En slik omgangsform finnes ikke i noe annet land jeg har vært i. Min kroppsrytme er ikke egnet for norsk selskapelighet!
– Har du erfaring med gjester som ikke vil gå?
– Da går jeg bare og legger meg, jeg.
– Hva liker du minst med Norge?
– Vi hilser ikke på folk! I USA går du ikke inn i en heis uten å si «hi, how are you?»

Skuespiller Thea Stabell på scenen under forestillingen «Babettes gjestebud»

Etter femti år i Norge, føler skuespiller Thea Stabell seg fremdeles som en fremmed fugl. Foto: Gisle Bjørneby/Nationaltheatret

Jeg merker det, nå som jeg nettopp er tilbake i Norge etter tre uker i Australia. Og jeg skrumper inn så snart jeg kommer hjem, og blir likedan selv.

"

Jeg er lei av alt snakket om at kirkene står tomme! For det gjør de ikke. Jeg går i kirken, jeg, så jeg vet hvor mange som går der.

"

– Jeg pleier å si at jeg troende, men jeg er ikke kristen. Jeg har vært veldig sint på kirken, og jeg har problemer med måten den forvalter den åndelige dimensjonen på. For ikke å snakke om kvinnesynet i Bibelen og ideen om den patriarkalske guden. Religion representerer maktstrukturer som forvalter ideologi. For meg er religiøsitet noe helt annet. Det er en åndelig søken, en henvendelse, som kan møtes i kirken, men ikke nødvendigvis bare der. Men når det er sagt, er jeg lei av alt snakket om at kirkene står tomme! For det gjør de ikke. Jeg går i kirken, jeg, så jeg vet hvor mange som går der.
– Går du i kirken?
– Jeg går for å høre de prestene jeg interesserer meg for. Jeg leser i avisen lørdag hvem som skal forrette hvor og når, på samme måte som jeg leser kinoannonsene.
– Teatret handler ikke bare om det som sies, men om det som er over og under ordene, det usagte. Der kan vel kirken lære noe av teateret?
– Hvis ikke kirken er et sted hvor de uløselige spørsmål blir diskutert, hvor konfliktene er velkomne, hvor det ubesvarlige har et sterkt nærvær, så er den jo ikke relevant for andre enn dem som trenger bekreftelse på noe de allerede kjenner.

VANNGLASS. – Hva er tro for deg?
– Å tro på noe er å stille seg til disposisjon for noe. Å tro på kjærligheten er å stille seg til disposisjon for det mennesket som trenger meg. Første gang jeg var i Hellas, på en liten øy før masseturismens tid, ble vi en varm dag invitert hjem til en gresk sjåfør. Søsteren hans, en ruvende matrone, kom ut med et brett med vannglass. Bød oss å drikke. Jeg skjønte jo at det var helt logisk i varmen. Men det var det mest vakre og gjestfrie jeg har opplevd i mitt liv. Det var verdigheten. Blikket. Jeg ser deg. Og du ser meg. Vi kunne jo ikke snakke sammen. Og der satt vi og drakk vannet, og så takket vi og dro.

Thea Stabell

  • norsk skuespiller og regissør
  • født i 1939
  • pedagog ved Statens teaterhøgskole 1970-2009
  • ble Norges første professor i skuespillerfag i 2006
  • er ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden «for hennes innsats for norsk teater»

Babettes gjestebud

  • langnovelle skrevet av Karen Blixen
  • ble første gang publisert i 1950 i Ladies Home Journal
  • handler om en fransk flyktnings skjebne i Berlevåg (Finnmark) i 1870-årene
  • ble filmatisert i 1987 og vant Oscar som første danske film

Bottom