Filmskaper Ulrik Imtiaz Rolfsen ble intervjuet i vinterutgaven av Tørst 2014/2015. (Foto: Erlend Berge)

Bak skallet

Det finnes et skjold i sårbarheten, forsikrer Ulrik Imtiaz Rolfsen. Når de verbale angrepene hagler som verst, hjelper det å trykke en fireåring tett inn til brystet.

Piskende snødrev mot naken hud. Slik kjennes det ut. Det er vondt, men Ulrik Imtiaz Rolfsen klager ikke. Han har tatt på seg dressen, det litt stive smilet, plassert finskoene på den røde løperen. Bare noen meter igjen nå, så vil kinomørket slutte seg om han. Summingen i salen vil stilne, og forventningene som i løpet av måneder med blodslit har bygd seg opp til skyhøye dimensjoner, vil snart få sitt gjensvar: Terningkast, synsing, superlativer eller slakt.

– Jeg kan bli forbanna på kritikere, men i den samme sårbarheten ligger det også en utrolig mottagelighet for ros, sier han. Foto: Erlend Berge

NAKEN. – Når man åpner seg opp, blir man også sårbar for angrep. En premiere kler meg naken; «Så god» er jeg, liksom. Det føles skummelt og vondt, men man blir tykkhudet. Som om man har gått naken i piskende snødrev. Jeg kan bli forbanna på kritikere, men i den samme sårbarheten ligger det også en utrolig mottagelighet for ros, sier Ulrik Imtiaz Rolfsen.

I høst hadde filmen hans «Haram» premiere. Et stykke gangsterdrama ispedd store doser dobbeltmoral, der pakistansk æreskultur får gjennomgå. Nylig ble dokumentaren hans
«Frivillig tvang», om arrangert ekteskap vist på NRK. Hete debatter og beskyldninger om å brennemerke en hel minoritet, er hverdagskost for regissøren.

– Går kritikken inn på deg?

– Nei, men det hender jeg har debattert mot folk som viser seg å være tidligere drapsmenn. Da kan jeg kjenne på en engstelse, at jeg er sårbar. Samtidig er jeg veldig sikker på at det jeg sier er rett. Den vissheten er et godt skjold mot kritikken og sårbarheten.

RYGGMARGSREFLEKS. De verbale angrepene har haglet selv før Ulrik Imtiaz Rolfsen rakk å se dagens lys. Da 34 år gamle Kari Rolfsen (kunstner, feminist og grunnlegger av «Sirene») fortalte sin mor at hun var gravid med en pakistansk mann, fikk hun klar beskjed: «Det barnet kommer du aldri til å bli glad i». Siden skulle lille Ulrik komme til å smelte både mors og mormors hjerter fullstendig. Oppveksten gikk i det hele tatt smertefritt for seg, helt til Ulrik begynte i 2 klasse.

– Plutselig snudde alle vennene mine seg mot meg og ble rasistiske. De kalte meg «pakkis» og «Idi Amin». Jeg begynte å grue meg til hver skoledag, til hver bursdag jeg ikke ble bedt i. 

Når sårbarheten tar bolig i deg, gjør det noe med handlingene dine. Selv lenge etter at mobbingen tok slutt, var jeg veldig konfliktsky. 

Etter hvert gjenvant gutten med de mørke lokkene en viss balanse og langt mere selvtillit blant lysluggene. Likevel har følelsen av utenfor- skap fulgt ham inn i voksen alder.

–  Jeg kjenner på angsten for ikke å være norsk nok. Det ligger i ryggmargen at jeg kvier meg for å si «vi nordmenn». Samtidig blir jeg kritisert for ikke å kunne nok om det pakistanske. Det blir hele tiden satt spørsmålstegn ved mine kvaliteter, derfor søker jeg hele tiden ny kunnskap. Enorme mengder research og analyse gjør at jeg føler meg hundre prosent sikker på det jeg gjør, og dermed mindre  sårbar.

I sin siste film «Haram», utforsker Rolfsen forskjellsbehandling i den norskpakistanske kulturen. Her med noen av skuespillerne, blant dem Abubakar Hussain (sittende), også kjent som komiker og program- leder, og Khawar «Gomi» Sadiq, danser og skuespiller. Foto: Erlend Berge

BAK FASADEN. Ulrik Imtiaz Rolfsen vokste opp i kløften mellom en muslimsk far og en mor som var ateist. Skjønt så stor kløft var det egentlig aldri snakk om.

– Jeg opplevde ikke at var levde som en muslim, og mor var ingen ihuga ateist, men bar med seg tradisjonene som følger med det å komme fra en kristen kultur. Jeg tror ikke på noen Gud selv, men jeg tror på religion. Det er en samfunns- kontrollerende mekanisme basert på masse godkunnskap.

Den todelte bakgrunnen har sine fordeler, i følge regissøren. Kraften til å tørre å ta et oppgjør hentes med god støtte fra to leire. Rolfsen har ikke minst en stor pakistansk familie i ryggen, når det blåser som verst.

– Hvordan har faren din taklet å tilhøre en minoritet?

– Far har alltid fremstått som veldig selvsikker. Jeg vet ikke om han har opplevd rasisme, eller bare hevet seg over det. Det er vel et symptom på at jeg ikke kjenner han godt nok. Han er en vanskelig person å komme inn på og snakker alltid i metaforer. Hvis jeg spør hva klokka er, kan han begynne svaret med «det var tre menn i ørkenen, den ene hadde en kamel …» Siden følger en lignelse, smiler Rolfsen.

At det skjuler seg en sårbarhet hos de fleste og i det meste, er han likevel ikke i tvil om. Ofte ligger den like under huden på de tatoverte muskelarmene, den kan skimtes i blikket til strippersken, eller gjemme seg bak merkeklærne til ungdoms- gjengen.

–   Er du sårbar, har du to muligheter. Enten å visne hen og dø, eller å ta på deg et skall. Da fisk og amfibier utviklet seg til landdyr og måtte legge eggene sine på jorda, utviklet skallet seg. Det skulle beskytte det bløte og sårbare. Akkurat sånn ser jeg på tøffheten. Du finner ikke tøffhet og skall uten mykhet og sårbarhet på innsiden.

SENSITIV SPØK. Ulrik Imtiaz Rolfsen tar et sveip innom drømmeforskning. Dyreforsøk viser nemlig at rotters naturlige adferd forsvinner ved mangel på søvn. I stedet for å bevege seg langs veggen og pile bort så fort en fare anes, sitter rotta som kunne trengt noen timer på øret, midt i rommet og aner fred og ingen fare.

–   Drømmene er ikke en bearbeidelse av opplevelser, slik man tidligere har trodd. Drømmene er til for å holde oss på allerten, en oppøving av instinktene for å beskytte vår sårbarhet, påpeker Rolfsen.

–   Lever du i et samfunn blottet for aggressivitet, finner du heller ikke sårbarhet. Men vi lever jo på ingen måte friksjonsfritt, vi er bløtdyr som må passe oss for ikke å bli spist.

– I hvilke situasjoner opplever du at sårbarheten kommer til overflaten?

– Humor og sårbarhet er nært beslektet. En god kamerat kaller meg «pakkis», men da kompisen hans en dag gjorde det samme, sa jeg i fra. I mitt indre klarte jeg ikke å gjøre rede for om han tullet eller ikke. Ting er ofte ikke morsomt hvis det ikke fornærmer noen, men fornærmelsen må overlappes av en godhet. Sårbarhet handler mye om tolkning, spørsmålet om ting er gjort i beste mening eller ikke. Derfor er det heller ikke greit når Bård Hoksrud vitser om at afrikanere trenger refleksvest.

LIVSLØGN. Det ble ramaskrik da Ulrik Imtiaz Rolfsen satte likhetstegn mellom arrangert ekteskap og voldtekt. 

– Jeg tenkte på hvor kjipt det er for de som i fremtiden kommer til å bli arrangert gift, men skjønte ikke at jeg samtidig sa at 99 prosent av norsk-pakistanere er et resultat av voldtekt. Den sårbarheten de følte, har siden vært gjeldende. Når det er en kime av sannhet i fornærmelsen går man i forsvarsposisjon. Det er det noe veldig ibsensk: «Tar du livsløgnen fra et gjennomsnitts- menneske, tar du lykken fra det med det samme.»

Til vanlig jobber han med mer hverdagslige replikker enn Ibsens sitater. For at en film skal fungere, for at dialogen skal flyte og publikum skal føle, er det nettopp sårbarheten som ligger til grunn, i følge regissøren.

– Å lage film handler om undertekst. For vi gjør aldri det vi egentlig vil. Vi går på jobb selv om vi heller vil sove. Vi forholder oss hele tiden til konvensjoner, vi oppfører oss. I det skjulte ligger sårbarheten. Jeg forsøker hele tiden å få skue- spillerne til å identifisere de sårbare øyeblikkene, for at karakterene skal få et ekte reaksjons mønster.

Stemmen er ivrig, engasjementet til å føle og ta på, selv om Ulrik Imtiaz Rolfsen egentlig burde vært sliten nå. I hele dag har han bedrevet «brannslokningsarbeid», svart på hatske sms-er, ja nærmest druknet i illsinte mail. Nå er neste stopp barnehagen. Ulrik Imtiaz Rolfsen smiler. – Det hjelper å ha en fireåring. Han elsker meg uansett.

Ulrik Imtiaz Rolfsen

  • filmskaper
  • debuterte med actionfilmen «Izzat» (2005)
  • hatt regien på bl.a. «Varg Veum- Bitre Blomster» og «Den siste revejakta»
  • aktuell med filmen «Haram»
  • vokste opp på Hasle
  • har anklagd det norsk-pakistanske miljøet for ukultur
  • skapte debatt med dokumentaren «Frivillig tvang»

Bottom